grubl

Jeg har funnet mitt tema

Hva er spiritualitet? Såvidt jeg har forstått innebefatter spiritualitet ting som ikke kan direkte tas og kjennes på, ting som er subjektive, emosjonelle, mystiske og lignende, ofte brukt i religiøse øyemed, men også når man nevner at folk har behov som ting som vitenskap ikke kan stille, som trygghet, mening og svar på filosofiske paradokser som "Hva var før tiden?" og "Hva skjer når vi dør?". Jeg syntes spiritualitet ofte kan virke ganske vagt og vanskelig å forholde seg til i samtaler, og må innrømme at jeg kanskje ikke forstår det helt; konseptet og/eller behovet. Spirituelle spørsmål ligger ofte i et slags grenseland mellom religion, vitenskap og filosofi, men jeg føler de gjerne tar det verste fra alle tre: Argumenter mot/spørsmål om preller av som vann på gåsa (religion), temaene er gjerne på grenseland mellom virkelighet og fantasi (vitenskap/strengteori) og leder sjelden til noen form for konklusjon (filosofi). Det er ikke meningen å virke unødvendig negativ eller kritisk, det var bare litt frustrasjon som måtte luftes, nå over til den konstruktive tankeføden.

For meg fortoner spiritualitet og religion seg som forsøk på å forklare det vi opplever (og en del vi ikke opplever) fra dag til dag, på en måte som gir et glimt av håp og forståelse i en tilværelse som ellers virker ufattelig kompleks og håpløs. Det er veldig lett for meg på min "høye hest" å si at spiritualitet er for folk som ikke forstår matte og fysikk, men det er veldig arrogant å si, siden det er den modellen som virker for meg i mitt liv og ikke nødvendigvis noe som gjelder for alle. For å bruke broccolien på bildet over som eksempel igjen, så vil jeg si at det er mer vakkerhet å finne i den, enn i noen religiøs tekst skrevet, men det er fordi jeg forstår hvordan man skal "lese" broccolien, med dens lekne kompleksitet og matematiske presisjon og.. okay det holder, poenget er at jeg vet bedre hvordan jeg skal derivere skjønnhet fra den broccolien enn jeg vet hvordan jeg skal hente visdom fra religiøse tekster. Jeg prøver ikke å si at jeg ikke verdsetter visdom i tekst, jeg har lært mye av å lese filosofi o.l. Det jeg ser derimot er at mange av spørsmålene folk søker svar på gjennom spirituelle medier finnes det både vakrere, mer sannaktige og ærligere svar på innen vår felles kunnskap om verden vi deler. Spørsmål om hva som er meningen med det hele, hva som var før the Big Bang, etc er ikke nødvendigvis spirituelle spørsmål. Mange slike spørsmål har ikke svar, fordi de bygger på falske premisser, men ta f.eks. spørsmålet

"Hva skjer etter vi dør?"

For det første krever spørsmålet i seg selv at det skal skje noe etter at man dør, noe som gjerne er et tegn på et feilaktig spørsmål, men for ikke å flisespikke for mye så vil jeg for det første oppfordre folk til å søke opp debatter om nettopp dette tema, og velge selv hva de ønsker å tro på, jeg vil bare snakke for min egen del, så kan du se om du er enig eller ikke. For det første så vil jeg si at jeg tror at når man dør, så dør man, det er enden på visa, akkurat som unnfangelsen/fødselen var begynnelsen på den. Jeg ser ingen grunn til å tro eller påstå noe annet, og har heller ikke behov for noen form for trøst når det kommer til tanken om at dette livet er det eneste vi har, jeg merket ikke noe til ikke-eksistens før jeg ble født, og kommet ikke til å bli plaget nevneverdig av det etter døden heller, men når jeg først er her vil jeg gjøre det beste ut av det jeg har, og forsøke å berike andres liv mest mulig mens jeg holder på, noe annet er å ikke ta i bruk et potensial man ikke blir tvunget til å ta i bruk. TheraminTrees er en youtube kanal jeg fant for en stund siden som har lagt ut to veldig flotte videoer om å akseptere sin dødlighet, noe som er helt forståelig vanskelig for mange, jeg anbefaler alle sterkt å søke de opp (Death - part one og Death- part two). Ikke rent ulikt er det å akseptere mangel på mening, at ikke det er noen "plan" som styrer alt i riktig retning. Mennesker er veldig godt designet til å finne mønstre i ting, og en følelse av en plan er et direkte resultat av vår ekstraordinære evne til å linke hendelser sammen, som ikke har noen direkte sammenheng. Mennesker er faktisk ikke den eneste arten som gjør akkurat det, et forsøk ble gjort hvor 12-15 duer ble plassert i bokser som automatisk gav en belønning i form av mat på et helt tilfeldig tidspunkt, og når forskerene hadde latt dem stå der i noen timer og kom tilbake, holdt alle duene på med hvert sitt rituale (noen stirret intenst inn i et hjørne, noen skrapet med foten, noen foldet den ene vingen opp og ned, noen dunket hodet i veggen etc) det samme rituale de trodde var "årsak" i at de fikk en belønning den første gangen. Slik fungerer mennesker også, og kombinerer du det med gudene vet hvor lang evolusjon og utviklingen av samfunn, så sitter du igjen med en ganske dypt rotet religiøs holdning i oss som art og samfunn, uten at det nødvendigvis ligger noe i det. Mye argumentasjon baserer seg på at man bygger seg et bilde av motparten, også utfordrer man bildet man har bygget, og hvor realistisk dette bildet er kommer ann på mange faktorer, men inntil man kjenner motparten veldig godt er det best å være ganske ydmyk når man bygger bilder, for de stemmer av og til ikke med virkeligheten. Grunnen til at jeg tok opp det var fordi alle har hvert sitt forhold til vitenskap, noen tenker kanskje at det bare er gretne gamle gubber som bare forholder seg til fysikkbøker og matteformler, mens andre ser kanskje på vitenskapen som en mer progressiv gjeng, hvordan du ser på det vet bare du. Jeg ser spekteret innenfor det vitenskaplige samfunn til en viss grad, og det ER en del gretne gamle gubber, og en del wacky teoretikere som ikke husker hvordan det føles å ha bakkekontakt, men som helhet er vitenskapen (tenker jeg) et veldig nyttig verktøy å ta i bruk for å oppnå fremgang. Vitenskap handler ikke om reagensrør og matte (primært i hvertfall) det er mer en tilnærming til problemstillinger som kan variere mellom alt fra "Hvordan fungerer magneter?" til "Har kronestykker aura?", som gjerne fører til reagensrør og matte, men det er først i andre eller tredje rekke. Vitenskap er en slags måte å finne ut om ting er sant eller ikke, hva slags ting spiller ingen rolle. 

Avbildet: Vitenskap

Det er et distinkt skille når det kommer til forfattere: En forfatter prater i det vide og det brede om den "beste idéen noensinne" og planlegger akkurat hvordan hovedpersonen skal se ut, og hva språket skal hete osv. osv. osv, men skriver aldri ned et ord. Den andre typen sier lite om selve boka, eller historien, eller karakterene, men jobber faktisk med det, på papir/data og ender med å ha skrevet en bok/blogginnlegg (hehe). Litt sånn kan det virke som om skillet mellom spiritualitet/religion og vitenskap er, one of them talks the talk, while the other one walks the walk, for å si det sånn. Men fra spøk til alvor så finner man utrolig mye spennende innen vitenskapens verden, innen alle felt vil jeg si, men jeg forstår hvordan folk kan syntes det er kjedelig, for det kan være veldig kjedelig. Men om man føler behovet for å få noe å tenke på eller "hjernedød" underholdning for å oppholde tankene litt kan man bare skippe alt det kjedelige, og heller oppsøke det man syntes er gøy og interesserende (som jeg ikke kan forstå kan være noe annet enn vitenskap selvfølgelig), om det er debatter om fri vilje (som jeg tenker å skrive et nytt innlegg om i lys av ny kunnskap) eller om det er en sammenlikning av størrelser på jorda/sola/melkeveien/universet etc, så syntes jeg det er nok av jordnære ting å ta av til å oppholde deg en livstid eller to, og om du vil ha noe spirituelt eller utenfor vår virkelighet, så forsøk å forstå strengteori og kvantefysikk; ser opp fra all matten og heller prøver å se for seg hva det kan bety, garanterer jeg en heftigere religiøs trip/opplevelse enn det jeg ser tilbudt av religioner rundt om (og det er faktisk ikke bare fordi jeg liker fysikk, de greiene der er far out :P) og best av alt er det rotet i virkeligheten, og basert på eksperimenter (noe av det), så det er ikke helt fritt vilt. Om du har lurt på hvorfor Knut Jørgen Røed Ødegård er så eksentrisk, eller lurer på hva jeg har røyka for å ha blitt så entusiastisk omkring fysikk, så kan jeg si deg at det mønsteret du begynner å ane (fysikk->awesome altså) er helt riktig, kosmologien og den teoretiske fysikken har åpnet opp for verdner religiøse entusiaster på syre ikke ville klart å drømme opp (nå har jeg ikke møtt religiøse entusiaster på syre, så jeg baserer påstanden på antagelser), så om du syntes livet er kjedelig, eller helt vanlig, eller ganske kult men ikke helt jaw-dropping eller mind-blowing, så anbefaler jeg deg å ta en kikk på den virkeligheten vi lever i i dag, og ikke henge deg opp i virkeligheten som forstått av mennesker som levde for flere tusen år siden. Det er mye visdom fra disse tidene i buddhistiske tekster, gresk og kinesisk filosofi o.l, som ikke er til å kymse av, men for guds skyld: ikke ta alt bokstavlig. Jeg vil gjerne avslutte med å si at vitenskapen er nå så raskt på vei fremover at det er godt mulig vi oppdager ting som krever en spirituell innsikt (med en vitenskaplig tilnærming mind you) så her får man i både pose og sekk. Når jeg tenker meg om er jeg egentlig veldig glad noen gidder å bry seg meg politikk og økonomi og produksjon og sånn, slik at ikke vi sulter eller enda verre, ender i union med danmark (igjen). Uansett, her er et pent bilde for å runde av med noe matematisk som apellerer til det kunstneriske beinet i oss.

Jeg skal prøve å gå litt vekk fra broccoli

Ps. Legg igjen en kommentar for pokker, om jeg skriver det her for meg selv kan jeg like godt bruke 10x mindre tid på å redigere setninger :P

Det har vært litt blest i media i det siste at særlig danske kvinner tar ultralyd og mange velger å ta abort om det viser seg å være kromosomfeil eller andre uhelbredelige sykdommer i (på?) fosteret. Jeg syntes det er en veldig interessant debatt, da det virker som om begge "parter" ønsker noe av det samme, men har har helt motsatt forståelse av hvordan man skal oppnå det. Hvilket standpunkt man har i saken om abort/ikke abort later til å spille en veldig vesentlig rolle, men tanken om et sorteringssamfunn i seg selv er det jeg er mest interessert i.

Først og fremst vil jeg påstå at vi lever allerede i et sorteringssamfunn, vi sorterer folk basert på økonomi, sosial bakgrunn, hudfarge, kjønn, navn og alle de andre faktorene man prøver å fjerne fra likningen som fordeler goder, og mange som får vite at fosteret har en kromosomfeil evt en annen form for sykdom vil ofte velge det bort av mange ulike årsaker. Om man gjør en slik undersøkelse enklere eller ikke vil ikke nødvendigvis utgjøre en så stor forskjell mistenker jeg, det blir allerede gjort men forslaget er å gjøre det enklere for folk å bli var at de har et valg. Mange ulike bilder dukker nok opp hos folk når ordet sorteringssamfunn blir nevnt, i mitt hode er ikke bildet nødvendigvis negativt, grunnene til det er mange og jeg rekker nok ikke å ta tak i alle, men jeg tenkte å lufte noen tanker rundt tema uten å fatte noen konklusjoner.

Litt som spørsmålet "Hva er formålet med vitenskap?" krever en basis i form av "Å fremme menneskehetens viten" e.l. så kan man spørre seg: hva er formålet med medisin? Og i andre rekke, på hvilken bekostning skal det formålet fremmes? Jeg vil påstå at formålet med medisin er å hindre sykdom og fremme "helse" hva nå enn det er, men skal det formålet gå på bekostning av personlig frihet? Om et medlem av en religøs sekt nekter å motta blodoverføring etter en ulykke eller under en operasjon, skal man la denne pasienten dø på det grunnlaget, eller skal man gjøre det som står i ens makt for å helbrede pasienten? I et slikt tilfelle mener jeg legen må påta seg rollen som forelder som står ovenfor et vrangt barn, og gjøre "det rette" (som jeg mener er å gjøre jobben sin m.a.o. gjøre pasienten frisk) men her er det delte meninger, og det syntes jeg er veldig spennende. Et av fundamentene i den vitenskapelige metode er at man skal følge bevisene dit det leder en, og om bevisene vitner om en ubehagelig sannhet er man nødt til å forholde seg til den. Litt i samme ånd tenker jeg man kan forholde seg til medisin, at de medisinske fremskritt som blir gjort burde tas i bruk, og i dette tilfellet er det snakk om en enklere og tryggere måte å undersøke fostre for sykdommer. Fostervannsprøver som sikkert alle har hørt om, er et såkalt invasivt inngrep, som medfører en risiko for spontanabort , mens den nye metoden involverer en blodprøve av moren, og er dermed mye tryggere og enklere. Tryggere og enklere ser jeg på som (i medisinverden) synonymer til bedre, og konsekvensen blir at det blir enklere for folk å undersøke, og i andre rekke enklere å velge vekk fostre med feil, hvilket bringer oss inn på det sentrale spørsmålet: er dette feil? Isåfall på hvilket grunnlag?

Det er mange måter å se på liv, men som vordende fysiker ønsker jeg å ta for meg liv sett forsøkt objektivt. Mennesker består jo som de fleste vet av et hopetall av celler (og andre arter som bakterier, sopp osv), og disse cellene kan under de rette forholdene leve utenfor kroppen. Om man kikker inne i cellene ser man mange forskjellige bestanddeler som stammer fra ulike deler av vår evolusjon (mitokondiene, cellekjernen osv) men om man undersøker hva alle sammen er bygget opp av finner man ut at det ikke er noe mer spesielt enn molekyler (riktignok arrangert på en fantastisk måte), som igjen er bygget opp av de mindre delene atomer osv. Poenget mitt er at celler, eller rettere sagt de første cellene, ikke er resultat av noe mindre magisk enn de rette forholdende og molekylene, litt enkel fysikk og kjemi og noen hundre tusen år, så sitter man igjen med det vi kjenner i dag som liv. Det er et veldig deprimerende bilde av liv syntes noen, men til det kan jeg bare si at da har man ikke forstått det godt nok: Liv er en av de ytterst få prosessene i naturen (og med det mener jeg universet) som motvirker entropien. Hva er entropi? Enkelt forklart er entropi det som skjer når ting blir ødelagt, grunnen til at juledekorasjon kan knuse, men ikke bygges opp igjen av seg selv. Liv derimot motvirker denne kraften, og bygger så spektakulært komplekse organismer og systemer av så enkle materialer at å se på det med noe annet enn beundring vitner om for liten forståelse. Det vitenskapelige bilde av verden fremstilles ofte som negativt eller "kaldt", men jeg må si meg helt uenig, og eksempelet med liv som jeg nettopp beskrev er en av grunnene.  Av såpass enkle mekanismer og byggestener som var tilstede for milliarder av år siden, vokste liv frem, i stand til å verdsette hvor fantastisk dets egen eksistens er; hvis ikke det er poesi så vet ikke jeg :P Jeg skal prøve å roe ned den lille Røed-Ødegården i meg, og prøve å holde meg til saken, men kunnskap er dritkult ;) 

Om du kan se på broccoli uten å se matematisk vakkerhet inkarnert, bør du følge med til jeg får skrevet om fraktaler, fibonacci og irrasjonelle tall.

Men tilbake til saken så syntes jeg at medisinens prioritet burde være å sørge for en så frisk og velfungerende befolkning som overhodet mulig, men hva det innebærer er jeg ikke sikker på; jeg er ihvertfall ganske sikker på at det ikke innebærer legemiddelindustriens satsninger på vanedannende medikamenter for sykdommer folk ikke har, men det er en kamp jeg skal spare. Et problem jeg føler få tør å ta tak i, i politisk korrekthetens navn er også kjernen i debatten, skal vi velge bort barn fordi de ikke er normale? Nå kan man diskutere i det lange og det brede hva som er normalt, men jeg tror folk forstår hva som menes. Det er tre ting jeg føler er verd å nevne når man tar sitt standpunkt:

1, som jeg nevnte såvidt i stad, så lever vi allerede i et slags sorteringssamfunn, så om man legger kjepper i hjulene for fosterdiagnostikk vil det ikke gjøre samfunnet til et ikke-sorteringssamfunn.

2, jeg tror folk overvurderer konsekvensene av større valgfrihet, mange vil nok velge vekk barn med, i mangel av et politisk korrekt ord, feil, men vi blir ikke nødvendigvis en nazist-utopi over natten av den grunn. Barn vil fortsatt fødes med genfeil og andre handicap, men om noe så vil forhåpentligvis resursene som blir bevilget ivaretagning av disse menneskene, strekke lengre og utgjøre en større forskjell slik at de som blir født vil få bedre liv. 

3, Alle barn kan elskes, og alle barn kan bringe glede og visdom til folk rundt seg, argumentet om at barn med handicap også bringer glede maler et unødvendig makabert bilde av motstanderen i saken og plasserer den som leverer argumentet i en rolle som offer. Argumentet er ikke i seg selv galt, men jeg tenker det er galt å benytte det som en hersketeknikk for å ta livet av en debatt; selvfølgelig er det ingen som mener at barn med handicap ikke bringer glede som andre barn, det er heller ikke et argument noen fronter i en seriøs debatt. Det er ikke meningen å dobbelmoralsk avfeie et argument ved å kalle det en hersketeknikk, men det er et veldig ladet argument, litt som spørsmålet "Om gud ikke skapte universet, hvem gjorde det da?" tilsier at det må ha blitt skapt og at noen må ha gjort det. Argumentet kan heller muligens formuleres i baner som: Barn med handicap kan være en belastning for foreldrene, men jeg mener de også bringer mye glede til et hjem og at man ikke burde fjerne fostre med handicap uten å overveie det. 

Jeg personlig mener man burde prioritere friske fostre, da dette gavner alle ikke minst inkludert det fremtidige barnet selv, et liv som handicapet vil fortone seg annerledes, ikke nødvendigvis hverken verre eller bedre, men annerledes. Dette burde man ta i betraktning, men det går jeg ut ifra at alle i en slik situasjon gjør, og jeg respekterer alles valg som de blir gjort, det er heldigvis ikke opp til meg å bestemme over andres liv.

Til slutt vil jeg bare legge til igjen at dette er et forsøk på å lufte noen tanker (og om noen hadde lest det, forhåpentligvis starte en sivilisert diskusjon en dag), og om noen er uenig er jeg meget lutter øre, man lærer gjennom andre, og er det noe jeg ikke kan få nok av så er det kunnskap :) Så legg igjen en kommentar for pokker, jeg kan se på statistikken at noen faktisk kikker innom av og til, så jeg lever i håpet.

En brokkoli til, bare se på den greia der! Wow..

Hehe..

Det har vært skrevet om mye vitenskap og tall på denne bloggen, noe jeg ser på som en direkte konsekvens av hvordan jeg benytter bloggmediet for å lufte tanker, og vitenskap og tall okkuperer en vesentlig del av tankevirksomheten min, men det er langt ifra alt jeg tenker på, så nå er det på tide med et innlegg om noe av en mer filosofisk natur; nemlig moral.

Først et velkjent eksempel ofte referert til innen etikk:

Se for deg situasjonen ovenfor: Et tog er på vei mot 5 mennesker og kommer til å drepe dem, men du har valget: du kan trekke i spaken og sende toget en annen vei hvor det kun ligger èn person. Ville du trukket i spaken? 95% av spurte svarer at de ville trukket i spaken og reddet 5 mennesker på bekostning av en. Se så for deg følgende scenario:

Her har du valget mellom å la toget kjøre, eller å dytte personen på broen for å stoppe det. Her snur trenden, og flertallet ønsker ikke å ta en aktiv del i situasjonen og lar toget kjøre over de fem som ligger på skinnene. Den eneste forskjellen er middelet man benytter for å stoppe toget, resultatet er det samme i begge tilfeller.

Om du tenker at det er antall overlevende man bør ta hensyn til så kan man se på et annet scenario som viser saken fra en litt annen side: 5 pasienter er avhengige av en organdonasjon for å overleve: en lever, en nyre, en lunge, et hjerte og en bukspyttkjertel (jeg vet ikke om de transplanteres bort, men si at de gjør det). Om ikke de får sine respektive organer kommer alle til å dø. Heldigvis er du lege, og fullt kapabel til å gi dem organene de trenger, men det er ingen donorer. Du legger derimot merke til at det sitter en pasient på venterommet som har alle disse organene som du trenger, ville du tatt organene fra han for å redde 5 liv? Det er på et plan samme dilemma: vil du aktivt ta et liv for å redde fem som ville dødd om du forholdt deg passiv? Som så mye i fysikkens verden virker etisk tenkning veldig lite intuitivt, eller som kråkene i jungelboken synger: En manns brød er en annen manns død. (Et eksempel på ting i fysikken som ikke er intuitivt resulterte i den generelle relativitetsteorien: det er ingenting som tilsier at du beveger deg vekk fra noe, og ikke omvendt, så om du reiser vekk fra en satelitt er det ingenting som tilsier at den ikke reiser vekk fra deg, og at du står stille) Om man benytter det sisnevnte scenario i praksis vil det være klart at et besøk til legen vil aldri helt bli det samme, og samfunnet vil bli et mye mer fryktinngytende sted, men betyr det at moral ikke kan være objektiv? Til dette spørsmålet kommer religioner hoppende frem og sier: "AHA! Men vi har svaret! Moral må være objektiv fordi <sett inn valgt guddom her> bestemte det." Det er ikke det jeg mener med objektiv moral, men essensen er noe av den samme: Finnes det et "moralsk kompass" som ikke er begrenset til enkeltmennesker for seg? Jeg tviler på at en statisk absoludt moral finnes, som gjelder i alle sammenhenger under alle forhold, men samtidig ser jeg ingen grunn til at man ikke kan se til vitenskapen for en dynamisk tilnærming til moral, som vil være optimal basert på enkelte kriterier; hvilke kriterier skal liksom det være? Glad du spurte:

"The worst possible misery for everyone"

Om man skal undersøke noe objektivt er man nødt til å starte et sted, og man er nødt til å kunne måle det opp mot noe. Hvor skal man starte når det kommer til moral? De aller fleste tankene vi har om moral har vi lært gjennom variende kulturintrykk gjennom oppveksten, og er derfor forskjellig fra menneske til menneske, fra kultur til kultur, hvem kan si at deres moral er bedre enn andres? Man må starte et sted, men hvem skal bestemme hvor man skal starte? Jeg skal gi to bilder på forskjellige setinger, og så kan du selv bestemme om det er feil å ta dem som utgangspunkt:

1. Et univers uten liv. Se for deg et univers helt uten liv noe sted (jeg skal skrive mer om liv og hvorfor jeg syntes dette allerede er tilfellet ved en senere anledning), kanskje er alt bare radioaktivitet og lys, kanskje er alt kaldt og dødt, det er helt uvesentlig hvordan det ser ut, men i et slikt univers: vil moral finnes? Er det behov for det? Er det mer moralsk av et foton å ikke treffe et elektron i dette universet, enn det er om det hadde truffet elektronet? Spiller det noen rolle, eller er alt bare resultater av fysikkens lover og prinsipper, med andre ord: alt skjer fordi det kan skje? Forskjellen mellom et slikt univers og vårt kan man argumentere er bevisst liv (jeg kommer nok til å skrive et nytt innlegg om bevissthet og liv ja), og uten bevisst liv finnes ikke/behøver man ikke etikk og moral.

2. Det verst tenklige utfall for absoludt alle. Se så for deg et univers fullt av bevisst liv, men hvor alt bevisst liv gjennomgår så mye lidelse som det er fysisk mulig gjennom et helt livsløp. Det er ikke rom for noen form for ikke-lidelse for noen, i det hele tatt, noensinne. Et slikt univers er praktisk utenkelig, men som et teoretisk startsted fungerer det ganske godt. Uansett bakgrunn og oppvekst, er dette det verst tenkelige utfall, for alle. Om man ikke aksepterer et slikt scenario som et utgangspunkt man kan basere sin moral på, vil jeg for det første gjerne høre om det, så skriv i kommentarfeltet (jeg later som om noen faktisk leser dette :P), og for det andre mistenker jeg at du har misforstått konseptet. Men om man aksepterer all form for distansering fra dette scenariet som en tilnærming til en objektivt god moral, så kan man begynne å eksperimentere, forske og drive objektiv vitenskap, for stadig å skape en bedre forståelse av hva som er de mest moralsk- og etisk optimale holdninger og handlinger, for individer såvel som for institusjoner, nasjoner og verdenssamfunnet etc. For å billedliggjøre mitt syn på moral, så kan man se for seg the Big Bang: Innerst i en sfære av potensial, ligger Det verst tenklige utfall for absoludt alle, og for å nå så langt unna det punktet som mulig er man nødt til å ekspandere i alle retninger, og jo lengre unna "kjernen" man ekspenderer, jo mer er man nødt til å finne ut, siden det blir større avstand mellom punkter som tidligere lå inntil hverandre f.eks: Det er galt å drepe. På et tidlig moralsk stadium er dette et veldig vesentlig og korrekt poeng, men etterhvert som man utbroderer vil man finne enkelte situasjoner hvor det til tider er nødvendig å drepe (f.eks. selvforsvar) og andre hvor det muligens er "mindre feil" enn andre. Å begi seg ut på en synsebasert ferd om hva man kan trekke ut av en slik tanke om moral vil jeg ikke gjøre, for det blir å gå imot modellen jeg nettop portretterte.

Poenget med det hele koker ned til at jeg mener det er feil å si at moral ikke kan være objektivt, da man har som nevnt ovenfor en basis å sammenlikne med, og i så henseende kan evaluere moralske dilemma (dilemmaer?) med hensyn til en fellesnevner. Mange dilemma vil selvfølgelig ikke være direkte sammenliknbare med Det verst tenklige utfall for absoludt alle, men man kan derivere holdninger i alle himmelretninger utifra dett eutgangspunktet, og disse vil potensielt være objektivt bedre enn alternativene. Som med all annen vitenskap vil alle teorier basert på dette grunnlaget være oppe for konstant debatt og prøving, og som med fysikken vil man hele tiden være nødt til å korrigere eller begrense tidligere foreslåtte lover og teorier når nytt materiale entrer arenaen, og det er dette jeg mener med en dynamisk objektiv moral.

Jeg vil veldig gjerne høre/lese hva du har å si/mener om dette (legg merke til at jeg forsatt later som om noen leser dette :P) så skriv gjerne i kommentarfeltet under eller inviter meg på en kaffe e.l, så får jeg hørt hva du tenker om saken. Livet består av en lang rekke selvkorreksjon og man slutter aldri å lære, så diskusjon og tenking/filosofering er vitalt. Nå ble jeg veldig inspirert til å skrive om liv og bevissthet sett med fysikkbriller, så jeg kommer tilbake med et nytt innlegg om ikke så lenge :)

Om du ikke kjenner igjen tittelen, er det de første hundre desimalene i tallet kjent som "pi" eller π. (Notert etter husk)
De fleste kjenner igjen pi som tallet man må bruke for å få et eller annet også noe med rundinger, men skjønte kanskje ikke helt greia, og ikke hvor utrolig tallet egentlig er! :)

Tallet pi ble først observert av grekerne i det gamle Hellas, og beskrev hvor mange ganger diameteren til en sirkel (en strek som går gjennom midten gjennom hele sirkelen), og omkretsen (hele veien rundt nevnte sirkel). De trodde først at forholdet var 3 (du må ha 3 diametere for å nå rundt), men man skjønte etterhvert at det ikke var helt riktig, og prøvde å finne ut nøyaktig hvor stort tallet var. Pi er noe man i matematikken kaller et irrasjonelt tall, og det betyr kort sagt at det ikke "ender". Andre irrasjonelle tall som det er: kvadratroten av 2, phi (det gyldne snitt), og mange fler som dukker opp av og til i fysikkens og matematikkens verden. Alt det er vel og greit, men spiller det noen rolle? Har det noen hensikt annet enn å være enda en måte nerder som memorerer tall kan føle seg overlegne andre på? Kult at du skulle spørre, fordi:

En veldig fascinerende egenskap ved desimalene i pi er at det ikke er noen repetisjoner. Det høres ikke så fantastisk ut, men det er overhodet ingen mønstre i tallrekken, så desimalene i pi er en overraskende god kilde til tilfeldige numre om man skulle trenge det, og veldig få andre tall har denne egenskapen siden ren tilfeldighet er forholdsvis sjelden. Siden pi er både tilfeldig og uendelig, vil det si at enhver tallrekke vil dukke opp minst et sted, og på sider som http://www.angio.net/pi/piquery kan du søke det opp selv :) Ikke imponert? Slapp av, oppvarmingen er ferdig.

Et forsøk du kan gjøre selv (eller se videoer av på youtube) som virker for sykt til å være sant, og som involverer pi:

Ta en pakke med nåler (eller tannpirkere etc) og slipp eller spre dem tilfeldig over en flate. Om du deler opp flaten på tvers, med streker som er dobbelt så lange som nålene/tannpirkerene du har brukt, og teller antall som ligger over/på en strek vil du få et tall. Om du deler antall nåler/tannpirkere du brukte totalt, med antallet som lå på strekene, gjett hvilket tall du får. Så et forsøk som er tilsynelatende helt tilfeldig, involverer pi, hvorfor det? Selve forklaringen er litt komplisert, men det skyldes antall mulige vinkler i en sirkel. Vi er vant til å bruke grader når vi prater om vinkler, men i matte bruker man ofte radianer i stedet, og 180° som vi kjenner det, tilsvarer pi (3.14)radianer. Litt mattemagi etterpå kan man finne ut at sansynligheten for at en tannpirker er nær en strek kommer ann på hvilken vinkel den lander med, og siden det er "pi forskjellige vinkler" vil utfallet nærme seg pi mer og mer nøyaktig etter jo flere tannpirkere/nåler man bruker.

Om man tar 10 millioner helt tilfeldige tall, kan man regne med å finne fem like tall etter hverandre 200 ganger, og i de første 10 millioner desimalene av pi finner man nøyaktig 200 slike tilfeller, fra plass 763 er det seks niere etter hverandre :)

De første 144 desimalene i pi blir tilsammen 666, (og for de som ikke kjenner til 144, så er det det trettende tallet i fibonacci sekvensen, som jeg kommer til å ta tak i snart merker jeg :)) og 144 = (6+6)x(6+6) Om man bryr seg om sånt.

Pi-day er noe utbredt i Amerika (siden de skriver datoene i rekkefølgen: måned, dag, år) og feires 14 mars (skrives 3.14 i Amerika). 14 mars var også fødselsdagen til Albert Einstein ;)

Ved hjelp av pi kan man se på sirkler som en mangekant (firkant, femkant, sekskant etc) med uendelig mange kanter, og om du syntes at det blir litt fjollete så husk at om man bruker mange nok sifre vil det ikke være noen som helst måte for oss å skille mellom en mangekant beregnet med pi, og en faktisk sirkel. Tenk deg at man trekker en linje rundt hele universet som vi ser det. Bruker man 39 sifre i pi, vil man kunne beregne omkretsen med en feilmargin som er mindre enn et atom (så bare se for deg om man brukte pi til 10 trillioner sifre).

Jeg håper du har lært noe, og ikke minst at det har vært noenlunde interesent, legg igjen en kommentar og si hva du syntes :)
Som nevnt står fibonacci på planen, og flere innlegg om fraktaler og dimensjoner, men om det er noe du lurer på syntes jeg det er kjempespennende å høre hva andre lurer på, og å se hva jeg kan få ut av det :) Ha en koselig påske videre. 

Før jeg begynner vil jeg bare minne om at jeg ikke har helt peiling på alt jeg skriver om, men jeg skal begynne på fysikkstudier til høsten og tenkte å fokusere på bl.a. teoretisk fysikk (som tar for seg en del av detaljene som kreves for å bedre forstå det jeg nå skal skrive litt kort om :P) Jeg skriver om spennende ting jeg tenker å fordype meg i fremover, og mener det kun som underholdning (ikke egentlig, men jeg vil bare gjøre det klart at jeg har fortsatt bena på jorda om enn bare såvidt!)

Først litt basics og perspektiv:

Om du stikker på byen og bestiller en shot med rent vann (så vil nok folk se rart på deg, men drit i det), og når du får shot-glasset heller du ut 2/3 av vannet. Igjen i glasset er det flere molekyler enn det er sandkorn på jorden. Opptil 6000 ganger så mange. Det er ca 600.000.000.000.000.000.000.000 molekyler eller 6x10^23 (for de som liker tall :P)

Alle de molekylene befinner seg i en rekke felt vi har funnet på navn til, bl.a. romtiden. Romtid høres veldig sci-fi ut, men du kan se det som at pratikler folk som bader: noen er små og kan bevege seg kjapt gjennom vannet, siden de ikke er så mye i kontakt med (de er jo tross alt ganske små). Mens noen er store og tjukke og møter mye mer motstand når de prøver å vasse fremover.

Sånn fungerer også atomer og molekyler, de må bevege seg gjennom vannet, og selv om de ikke "svømmer inn i" noen andre, så møter de fortsatt motstand. Det er p.g.a dette at universet har en toppfart, nemlig lysfarten. Du har kanskje hørt om et forsøk nylig hvor fysikere sendte noen partikler kalt nøytrinoer fra et laboratorium til et annet, kjempelangt unna, og de trodde partiklene kom frem bittelitt fortere enn de hadde beregnet. Det høres ikke så spennende ut, men i fysikkverden betyr det at det meste av beregninger vi har jobbet med de siste snart 100 årene må revurderes, siden lysfarten kanskje ikke er maksfarten alikevel. Det er gjort mange forsøk på å forklare hva som skjedde, de fleste involverer feil med klokkene (å synkronisere klokker er vanskeligere enn du tror, og å holde dem synkrone er enda verre), og siden det ikke er bekreftet enda at nøytrinoene brøt fartsgrensen, skyltes det sansyligvis feilkalibreringer og sensasjonslystne italienere.

If you know what I mean.

Siden ting beveger seg gjennom romtiden, noe som krever energi, så er det umulig å bevege seg fortere enn lyshastigheten, på tradisjonelt vis.

Etter å ha sett noen episoder av Star Trek kom en fysiker opp med en teori for noen år tilbake, som viste at det er teoretisk mulig å forflytte seg raskere enn lyset, om enn ikke på helt tradisjonelt vis. Romtiden kan nemlig bli bøyd. Ting med masse (med andre ord alt) bøyer romtiden litt, ting med mer masse bøyer den mer enn ting med lite, og sorte hull tar ikke piss fra noen, og bøyer romtiden i den grad at lys blir avbøyd så mye at det ikke unnslipper igjen, noe som får de til å se sorte ut, derav navnet. Når man bøyer romtiden skaper man altså det vi kaller gravitasjon, som gjør at når ting passerer nær en bøy, begynner de å gli mot midten av bøyen (litt som en kule triller mot en person på en trampoline, bortsett fra at trampolinen bøyes inn i personen). Teorien som ble fremlagt foreslår at om man klarer å forskyve romtiden rundt seg, så den utvides bak deg, og trekkes sammen foran, så vil du kunne reise så fort du vil, siden du egentlig ikke flytter deg, du flytter på en måte universet rundt deg mens du står stille. Litt av problemet er at dette krever noe med negativ masse, og siden det ikke finnes (?) så er det ikke mulig å gjennomføre.

Et annet alternativ (som jeg tenker å fordype meg litt i når jeg begynner på graden min) er resonans. En teori går på at romtiden (og evt noen av de andre feltene) resonerer, og at de ikke er så kritiske til om ting er på et sted eller et annet, så lenge de resonerer riktig i forhold til sin posisjon. Med andre ord, du resonerer på en måte siden du er der du er, og litt av grunnen til at du ikke er et annet sted, er fordi du resonerer som du gjør. Men om klarer å finne ut hvordan denne resonansen fungerer, og hvordan man kan bruke den, så er det mulig at man kan manipulere den. Og siden romtiden ikke bryr seg hvor du er så lenge vibbene dine er riktig, så kan du muligens omgi deg med et felt som resonerer annerledes, og når romtiden ikke lenger digger vibbene dine, vil du befinne deg et sted hvor du "passer inn" med andre ord du vil på en måte teleportere til det stedet du vibrerer som. Så istedetfor å måtte bruke tusenvis av år for å komme deg til festen som holdes ved Beetleguese ved å reise med romrakett, så kan du ved å komme i riktig groove, dukke opp der momentant. 

Antigravitasjon krever litt andre midler, men er kanskje ikke så gruelig langt unna mulighetenes marked. Fysikken involvert er ganske heftig, men litt av ideen er at ting som beveger seg jævlig fort (da mener jeg helt sinnsykt fort) danner et felt rundt seg som annulerer effektene gravitasjon har på et legeme, og om nok greier beveger seg fort nok innenfor et lite nok område, kan disse effektene kunne brukes til å fa ting til å fungere på ganske heftige måter. Litt av ideen som kanskje gjør det mulig er noe som kalles superfluids. Superfluids er væsker med temperaturer som nærmer seg det absoludte nullpunkt, og som har noen egenskaper som får hoder til å eksplodere. Når temperaturen blir så lav, beveger atomene seg i mellom, veldig lite, og de kan nå et punkt hvor friksjon forsvinner helt. Det høres ikke så spennende ut, men det innebærer at det ikke er mulig å røre rundt i væsken, eller rettere sagt, det vil ikke ha noen effekt, siden atomene ikke gidder å kødde med hverandre, så de beveger seg heller bare i samlet flokk. Dette fører blandt annet til at om du har en superfluid i en liten glassbeholder, vil væsken renne ut gjennom bunn, siden glassmolekylene ikke sitter tett nok. Null friksjon betyr også at ting kan bevege seg fryktelig fort uten at det koster noe særlig energi, så om man har superfluid i en beholder formet som en donut, og får fart på den, vil den ikke slutte å bevege seg. Om man utnytter dette, kan man lage en "motor" som akselererer superfluid opp til nær lyshastighet uten at det koster så fryktelig mye energi, og når man når hastigheten blir høy nok vil man kunne ignorere ting som gravitasjon og sentrifugalkraft, så man kan fly rett frem utrolig fort, for så å snu 180 og kjøre akkurat like på et øyeblikk, uten at tingene inne i skipet vil bli most mot frontruta (noe som ville skjedd om man prøvde på det samme i en bil). Noen konspirasjonteoretikere vil gå så langt som å påstå at denne teknologien er utviklet av militæret allerede, og at raporter om UFOer kan forklares som testkjøringer av skip som dette (ting som ofte beskrives er ufattelig kjapp manøvrering og en slags donut-form). Om det er saken eller ikke syntes jeg er litt uvesentlig, jeg syntes uansett at konseptet er kult :)

Det var litt kjapt om Teleportering, antigravitasjon og overlyshastighet, jeg kommer kanskje tilbake til noen av temaene senere, Teleportering og overlyshastighet kan muligens også oppnås ved interaksjon med høyere dimensjoner, men hvordan man skal få til det kan man jo spørre seg.

Som vanlig setter jeg veldig pris på ris og ros, og jeg vil gjerne høre hva du tenker om ting. Jeg tenker å skrive litt om bevissthet og hjernen, chakraer og filosofi rundt gud/ikke gud senere :)

Jeg tenkte bare å komme med en kommentar på en tegneseriestripe jeg leste for en stund siden, som omhandlet grunnstoffet Gull, og at gull kommer fra stjerner som har dødd. Det er ikke feil, men jeg tenker at det er verd å merke seg at alle grunnstoffer kommer originalt fra døde stjerner, også karbon, som er byggesteinen til alt liv her på jorda. Så om du får eller gir en gullring (eller bokstavlig talt hva som helst, for den saks skyld) til noen, og får høre at den engang har vært en del av en stjerne, så kan du svare at det var alle atomene i den som gir/får gaven også, og at det er mange ganger så fantastisk at alle de atomene skulle ende opp i form av akkurat dem! Jeg syntes det i hvertfall er en fin tanke, som så mange andre tanker man kan gjøre seg ut fra vitenskapens vidunderlige oppdagelser :)

Alle har sin egen forståelse om hva tid er, og mange har sikkert lekt med tanken om å reise i tid. Til tross for at alle blir påvirket av tid hver dag, råder det ikke enighet om hva tid egentlig er. 

Kan tid bøyes?

Noen tanker om tid

Tid kan være den følte effekten av den fjerde dimensjon.

Vi ser, som jeg har nevnt tidligere, tre dimensjoner: Opp/ned, frem/tilbake, og høyre/venstre. Men grunnen til at vi ikke ser på en verden som står helt stille, frosset i 3d om du vil, er fordi ting beveger seg gjennom tid. Hadde vi kunnet observere oss selv utenfra, ville vi kunnet se alt som har skjedd og som kommer til å skje (mer om akkurat det etterpå). Altså: observert fra en høyere dimensjon (eller membran om du vil), vil man kunne se at du står opp i morges, og at du sitter og surfer på facebook i fransktimen samtidig. Det vil ikke være noe hinder å se frem og tilbake i tid. Hvordan dette vil se ut er det ingen som vet, men sansynligvis vil hele tidslinjen være tilgjengelig på likt, og man kan hoppe frem og tilbake som en DJ i hyperspace (hyperspace er forresten et samlebegrep for et "sted" som inneholder alle dimensjoner).

Jeg slipper å ta opp Skavlan!

Kommer tiden til å ta slutt?

Kommer selve tiden noen gang til å rett og slett slutte? Noen forskere mener at tiden kommer til å ta slutt en gang, men det kommer nok ikke til å skje før om noen milliarder år, og da er det sansynligvis ikke så mye univers igjen å snakke om. Sett at the big bang var univsersets "fødsel", startet tiden da? Isåfall er det nærliggende å tro at tiden vil slutte når universet kjølner til og alt slutter å røre seg. Om tiden fortsetter etter dette, er like relevant som å spørre seg om det var tid før big bang, det er egentlig ikke så farlig. Dette er bare gjeldende om tid er noe som ikke avhenger av dimensjoner, men gjelder for alle overalt, noe som ikke nødvendigvis er så sansynlig siden vi kan..

Bøye tid.

"Alt er relativt" er en frase som blir brukt litt som en Vuvuzela under VM, få vet hvordan man bruker den, og det er mest irriterende å høre på. At alt er relativt er lettest å forstå gjennom et eksempel: Et tog kjører inn på en stasjon. Før toget stopper slipper en liten gutt en ball rett ned, fra et av vinduene. For gutten ombord på toget ser det ut som om ballen faller rett ned, men for en person på perongen beveger ballen seg ganske fort langs toget, med andre ord den faller ikke rett ned. Ballen faller da rett, relativt sett fra gutten ombord på toget. Reelt sett må man ta i betraktning at jorden roterer rundt sola, og at hele vårt solsystem og hele galaksen vi er en del av roterer og ekspenderer, så hvordan ballen faktisk beveger seg er litt av et regnestykke. Derfor er omtrent alle beregninger gjort relativt til et eller annet, i dette tilfellet gutten og mannen på perongen, som begge vil kunne vise til hver sin observasjon. Tid er også relativt, vi opplever alle hver vår egen tid, som avhenger av en rekke faktorer. Sett at man tok en rakettur til en nærliggende stjerne (utenom sola). Reisen tar en stund, si noen år, men når man kommer tilbake til jorda så har plutselig playstation 6 kommet ut og alle vennene dine er gamle kroker. Du skjønner ikke helt hva som har skjedd, men setter deg rett ned og spiller det nyeste Elder Scrolls spillet. Tiden har helt tydelig gått saktere for deg enn for jorda, men du har jo ikke kjent noe til det, og det har ikke de på jorda heller. Men siden tiden din har vært så adskilt fra jordas, og du sansynligvis har brukt store deler av reisen i et veldig høyt tempo, er ikke tiden lengre synkron, og du har opplevd mindre tid enn jorda! Det samme kan skje ved ekstrem gravitasjon som forekommer i sorte hull.

Yo mama's so fat she bends the space-time continuum.

Kjapt om sorte hull: den sorte flekken du ser midt på bildet over er ikke selve "hullet". Det sorte er egentlig området hvor gravitasjonen er så sterk at selv ikke lys klarer å snike seg forbi. Sorte hull som det har så sterk gravitasjon at tiden sakker ned, og kanskje til og med stopper? Så om man skulle bli sugd litt inn i et sort hull, men kommer helskinnet fra det (Jeg påtar meg ikke ansvar om du skulle finne på å prøve), vil man sansynligvis komme ut veldig langt frem i tid. Og da er det ikke snakk om kanskje å gå glipp av festen i helga, det er nok litt mer som at melkeveien er oppløst og du må finne deg i å cruise gjennom det ytre rom alene (vel, du og David Bowie).

Men hva kom før tiden?

Det er et litt dumt spørsmål, men jeg hadde ikke noe ordentlig svar da en kammerat av meg spurte meg om det da vi var ca 6 år, så here's my time to shine, jeg vet at han leser dette :P

Tiden er muligens smultringformet, med andre ord, det er ingen start eller ende som sådann. En smultring er egentlig et ganske godt bilde når det kommer til å forstå uendelighet, en teori om universet lød som sådann: Om man reiser til universets ende, ender man opp det man startet. Dette høres ganske bogus ut, men om man tenker seg om så var det vel det kirken sa om teorien om at jorda er rund? Det samme kan gjelde for tid, at den startet ikke nødvendigvis noe sted, the big bang er bare en "posisjon" på tidssmulteringen. Så før big bang, var det bare et annet punkt på smulteringen. Om dette betyr at tiden "stopper og snur" midtveis er jeg ikke sikker på, kanskje universet egentlig er ferdig og bare spoles tilbake, men vi opplever det som at tiden går fremover? Fra spøk til "alvor" så er tid fortsatt ganske mystisk, men det blir spennende å se om forsøkene som blir utført i CERN og all forskningen  fra folk rundt i verden kommer til å gi oss noen svar på denne gåten. I skrivende stund forskes det på Nøytrinoer, som er subatomære partikler (bittesmå greier) som muligens kan reies fortere enn lyset. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men om det viser seg å stemme vil store deler av Einsteins livsverk måtte skrives om, han var nemlig ganske klar på akkurat det at ingenting kan reise fortere enn lyset. 

Jeg fikk ikke kommet så inn på perspektiv som jeg hadde ønsket, så jeg får ta det igjen i et nytt (forhåpentligvis litt kortere) innlegg snart :)

Som vanlig setter jeg umåtelig stor pris på hva du har å si, så om det er noe du lurer på, er uenig med eller kom på imens du leste noe av dette så legg gjerne igjen en kommentar!

Som nettstudent og meget erfaren Youtube-vanker (evt wanker?) så tenkte jeg at: Hey, jeg har jo "masse" tid, og ikke minst masse interesse for å lære meg nye ting, så om det er noen som lurer på noenting, så kan jeg sjekke det ut. Jeg skal ikke garantere at jeg besvarer et spørsmål helt eksakt men heller tar for meg hele temaer av gangen (eks. Hva skjedde FØR the big bang? Da ville jeg tatt for meg hvorfor det spørsmålet ikke er realistisk, men ikke direkte svart på det). Men alt fra Mayaene og 2012, til hvordan er universet strukturert, kan jeg dykke inn i, og svare etter beste måte. Det blir jo ingen doktorgradsavhandling hver gang, men man hører jo om ting som ormehull, Schrödingers katt, pralelle universer osv. osv, uten at man nødvendigvis helt får noen forståelse av hva det innebærer eller handler om (ofte fordi den som forteller om det heller ikke har peil). Alt for å spre mer kunnskap til flest mulig.

Rett på sak.

Etter mange, mange måneders ganske intens tenkning, utallige timer på youtube, og i fysikkbøker, har jeg funnet en forklaring på hvordan vi kan forklare, og forholde oss til den 4 dimensjonen. Om man søker opp "4th dimension" på wikipedia, google eller andre steder, finner man mye merkelig. Jeg har saumfart en del av funnene, og skal vise til noen av fellestrekkene, forhåpentligvis på en måte som er mulig å forstå.

Bildet ovenfor er noe av det første man finner om man søker på 4th dimension. Noen forståelig forklaring på hva i alle dager det er man ser på, er litt vanskeligere å finne.
Når jeg skal forklare dette vil jeg at du skal se for deg en todimensjonal virkelighet. Det finnes mange veldig gode forklaringer på hvordan man kan se for seg dette, på youtube. Jeg skal ikke bruke så mye tid på å forklare dette, så om du vil, kan du søke det opp på youtube. Det ble laget et begrep for noen år tilbake, på denne tankemodellen, kalt "Flatland" siden alt  er helt flatt.

Om du ser for deg en gjennomsiktig kube i tre dimensjoner (en helt vanlig kube), så er den eneste måten å vise den i to dimensjoner på, å vise skyggen av den. Men skyggen ser jo ikke ut som en kube! Avhengig av hvilken vinkel lyset kommer fra, kan den se ut på mange forskjellige måter, men ingen av dem viser hvordan kuben egentlig ser ut.

Det samme kan sies om bildet der oppe. En 4 dimensjonal kube, vil ikke kunne oppfattes av oss, som annet enn en "skygge". Det ser fra denne vinkelen ut som en liten kube inni en stor, men om man vrir på den, skifter den helt ulogisk form. Dette er akkurat som en 2 dimensjonal figur ville oppfattet skyggen av en kube!

Dette betyr at vi er ikke stand til å skjønne 4 dimensjoner på tradisjonelt vis. Vi kan ikke se det, eller egentlig måle det. Vi kan ikke ta på det på samme måte, som vi kan tredimensjonale ting som en stol, eller en planet.

Tanken om at noe er der, men vi kan ikke se det, eller måle det, vekker lett asosioasjoner til andre ting som heller ikke kan sees, eller måles, som gud, spøkelser, kvantefysikk, karma, og en rekke andre fenomener beskrevet opp igjennom. Dette ser jeg på, på to måter:

1, Begge deler er usannheter og ikke annet enn resultater av for mye tid, og for mange kopper kaffe eller trekk av feil pipe.

Problemet med denne tankegangen er at den stopper der. Den begrenser virkeligheten til noe kjedelig, forutsigbart og ikke minst ekstremt begrenset. Innenfor denne forståelsen finnes du, og jeg, hunden din, månen, gravitasjon og alt annet vi kan "se".

2, Alle disse områdene beskriver på sine, om enn litt klønete, måter noe av det samme. En buddhistmonk kan si med sikkerhet at alt er energi, alle er en del av den samme universelle kraften. Det samme kan en kvantefysiker påstå, at alle atomer er bygget opp av så små deler at de knapt kan sies å eksistere i det hele tatt, og at de ikke nødvendigvis oppfører seg som vi blir lært på skolen (som biljardkuler på et snookerbord) men heller eksisterer som potensiale frem til det blir observert. Det siste kan være vanskelig å forstå, men det kan bety at alt er en del av den samme "energien", frem til det stikker seg ut, og påvirker ting rundt seg. Her er det snakk om så små ting at vi aldri kommer til å merke det, men det betyr at alt finnes på et plan (eller som en slags energi om du vil) før det stikker seg ut og viser seg her, i form av kvarker (biter av atomer).

Dette andre synet ligger på grensen mellom vitenskap og pur fantasi, men et viktig aspekt ved det andre synet er at det er uendelig utforskende, det krever fremgang, ny viten.

Begge disse synene er, på hver sin måte, både viktige, og navlebeskuende.

Det første synet er helt vesentlig for å få konkretisert og feilprøvet nye funn. Det første synet fører til nøyaktige målinger, forståelige formler for fysikere og matematikere, og for en allmenn forståelse av de nye funnene. Problemet er bare at ved å se på verden på denne måten vil man mye saktere kunne finne, og utforske nye områder. Tanken om flere dimensjoner er fremmed for en som ser på verden for det man ser. En forklaring på et fenomen fra dette ståstedet kan ofte basere seg på mer enn et ønske om å forklare. Dette kan være grunnstenene for en del ting som kombinasjon religion/politikk, som farger samfunnet vårt den dag i dag, på godt og vondt.

Det andre synet byr på en utømmelig kilde til nye tanker og oppdagelser, og kan føre vitenskapen og teknologien flyvende fort fremover. Problemet med dette er at man kan miste helt bakkekontakten! Alt kan vitne om noe fantastisk og spennende, selv om det ikke kan bevises. Så lenge det stemmer overens med en teori, trenger man ikke kaste bort tid på å bevise hele opplegget. På denne måten havner man fort oppe i en fantasiverden hvor hver eneste nye teori, bygger på andre teorier, og ingenting kan linkes tilbake til virkeligheten. Til slutt sitter du igjen med en idé som forklarer seg selv, og et eksempel på dette er bibelen.

Bibelen er sann fordi gud har sagt det, gud finnes fordi bibelen sier det.

Det er ingen måte å bevise dette på, annet enn innenfor sitt eget system, om man leter etter en forklaring, går man rundt i ring, og til slutt sitter man der med hatten i fanget og lurer på hvor man i det hele tatt startet.

Hva har dette med 4 dimensjoner eller fri vilje å gjøre? -Godt poeng, tilbake til saken.

For å trekke en slutning fra dimensjonstankeeksperimentet der oppe, er vi ikke i stand til å observere vårt eget tredimensjonale univers utifra noe annet enn nettopp, vårt eget tredimensjonale univers. For oss er det alt vi kan se, måle, og forholde oss til. Skal vi sammenlikne dette med fire dimensjoner, må igjen kikke nedover på dimensjon nr 2. For oss ovenfra, vil alt som skjer på en todimensjonal plate, være såre enkelt å forstå; den firkanten krasjer i den rundingen, ergo vil den begynne å bevege seg. Det er mynter på et bord, om du dytter en borti en annen, står den ikke stille. Men for mynten på bordet vil alt være mye mer dramatisk: den ser ikke fingeren din som dytter seg, den begynner bare plutselig å bevege seg ufrivillig, uten at noenting har rørt på den. Dette er ikke så rent ulikt hvordan vår verden fungerer, bortsett ifra at vi har 3 dimensjoner å bevege oss i. Om vi ble grepet tak i, og dratt "opp" av våre tre dimensjoner, ville vi ikke kunne forstå det vi så, øynene våre er ikke i stand til å oppfatte det! Men en firedimensjonal observatør (la oss kalle vedkommende en "4d fyr") vil med enkelhet se hvor vi er, har vært og er på vei. Sånn som vi vil se banen til en 2d sirkel på vei mot en annen, vil en 4d fyr kunne se "banen" vår. Og hvem vet, kanskje vil en 5d kis kunne lese en 4d fyrs "bane"? Å tenke slik vil være å ta en altfor stor bit av et uendelig eple, lenge før vi har rukket å tygge forrige bit. 

Formålet med å vise til denne 4d fyren og vår "bane", er å komme inn på neste tema som er et stort og hårete tabu for veldig mange. Fri vilje.

Mange har sikkert tenkt "Hvordan kan vi ha fri vilje? Vi er jo bare bygget opp av atomer! Det går jo ikke ann!". Dette er akkurat det samme som Einstein tenkte i sin tid, men han trakk tanken et steg lengre og påstod at om man på et gitt tidspunkt vet posisjonen og retningen til alle elektroner i universet, vil man kunne se frem og tilbake i tid til starten og slutten. Dette tilsier at ingen har fri vilje, og at univsersets skjebne allerede er bestemt. Dette høres jo veldig grått og trist ut, men frykt ikke, for så kom kvantefysikken! Kvantefysikk/mekanikk sier at et elektron ikke "er" et sted, men heller "kan" finnes innenfor et bestemt område rundt et atom. De snurrer altså ikke rundt kjernen som biljardkuler, men dukker opp spontant innenfor et visst område. Med andre ord, vi vet ikke hvordan et atom kommer til å reagere med et annet, men vi kan regne med en sansynlighet for at det kommer til å gjøre det eller det. Dette høres veldig magisk ut, men om man ser stort på det (noe vi på en måte er nødt til å gjøre) har det ingenting å si. Dette betyr ikke at bilen din plutselig ikke eksisterer alikevel. Den står der trygt og godt, og kommer til å gjøre det i morgen. Med andre ord, konsekvensen av dette er alikevel ikke at vi får fri vilje, vi er jo fortsatt bygget opp av atomer, selv om deler av disse atomene oppfører seg litt spontant. Tanken i segmentet ovenfor er at, vi kan enkelt forstå hvorfor en todimensjonal figur oppfører seg som den gjør, for vi ser det ovenfra. På samme måte vil en 4d fyr se våre handlinger og valg som selvsagtheter, fordi han ser det "utenfra". Kanskje har denne 4d fyren fri vilje? Det vet ikke jeg, men jeg kan ihvertfall si meg ganske overbevist om at jeg ikke har det. Og ikke du heller.

Før du svarer på innlegget:

Jeg sier ikke at dette er sant, men jeg sier at dette er en måte (min måte) å se det på, om du er uenig, så er jeg kjempeinteressert i å høre din mening om tema, så skriv gjerne hva du mener og tenker om saken.

Noen reaksjoner jeg regner med:

-Dette er bare spekulasjoner, du har ingen beviser på at noe av dette er sant. Jeg tror noe annet.

Jeg har ikke påstått at noe av det jeg sier er sant, og hevder ikke å ha bevis. Dette er bare tanker, og alle kan få tro hva de enn måtte ønske. Om du har en annen oppfatning vil jeg gjerne høre om den, jeg er åpen for alternative syn på virkeligheten, er du? :)

-Hvordan kan du leve med dette her? Er det ikke deprimerende å tenke at man ikke har valg?

Nei, ikke mer enn det er å leve med tanken om at man har valg. Jeg føler at dette har åpnet en dør i mitt liv, jeg tenker ikke lengre at det er noe vits i å lete etter fri vilje, så jeg er heller fri til å nyte livet uten usikkerheten om vi har det eller ikke hengende over meg. Om jeg hadde trodd på fri vilje, ville ikke jeg klart å argumentere ovenfor meg selv hvorfor, og da går jeg like så godt bort fra det. 

-Hvis man ikke har fri vilje, er ikke en kriminell skyldig? Burde man ikke straffes for sine handlinger, bare fordi det forutbestemt hva man kommer til å gjøre?

Jeg ser ikke for meg at samfunnet kommer til å veltes om pg.a. et blogginnlegg, så jo, kriminelle er fortsatt straffeskyldige på sin måte. Måten man håndterer lovbrudd og kriminelle på er en diskusjon jeg gjerne vil komme inn på, men det får bli i et annet innlegg. Kriminelle har ofte vanket i kriminelle miljøer, og i ekte "man blir hva man spiser"-ånd, er det veldig vanskelig å ikke uttrykke sine omgivelser. Sett at man spiser miljøet sitt. Noe jeg håper ikke er veldig utbredt.

Håper du har en fin dag, og at du har fått noen nye tanker å leke med og spille videre på.